hvor lite jeg takler sinne...både mitt eget og andres...
og særlig når det kommer uforvarende, sånn litt ut av det blå...
Egentlig litt interessant, om man greier å tenke litt fornuftig på det...
fikk igrunn se meg selv litt, og hvordan jeg selv kan reagere, ...sinne og tårer...sinn og avmakt...også hører man noe helt annet enn det som ble sagt....
man avbryter...og tolker og slenger tilbake det man trodde man oppfattet, også blir alt helt uhåndterlig....
nå var det min tur å stå tilbake og gape litt...med spørrende fjes.."hva skjedde nå?".. Men som jeg selv, kom vi tilbake i ringen igjen...for jeg vet jo med meg selv... At selv om jeg frykter konfrontasjon og sinne, så styrer jeg rett i mot den likevel... Det er noe som må få forløsning, eller komme til konklusjon....
..sinne, kamp, frykt, avmakt,...
Og, så endte det, slik jeg gjerne vil det skal ende, når alt har vært kaos og en innser at det ikke var så galt...eller at det faktisk var så galt...og gråten kommer, så er det beste for å gå videre, ..litt forståelse, noe gode ord og en varm klem...
og, denne gangen,,,,fikk jeg lov å si " kom hit du" og ta rundt og trøste, og si at "dette skal vi få til!"....
..så blir man full av selvinnsikt igjen....
(skrevet 24.mars-11)
Liv
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar