...tror ikke det er farlig om en ikke orker, en liten stund...eller lang stund, om det er nødvendig.....verden triller sin vante gang likevel, og så kan en henge seg på igjen, når man er klar...
ingen, i hele verden er laget av stein, og tåler alt...kanskje man skulle ønsket det, innimellom...men, hvem ville vel egentlig ha en stein til venn..?
forresten, stener tæres de også...derfor de er så runde og vakkre, etter sine år i havets vold... Og, er det ikke det som gjør mennesker vakkre...livsvisdom og innsikt, etter å ha prøvd å feilet...prøvd å lyktes...gjort sitt beste, gått i bakken...og reist seg igjen...gang etter gang...
Jeg vil heller ha en slik venn...enn en som lykkes hver gang, og hvor livet er enkelt..for hvordan skal han følge meg, når jeg ikke orker...en liten stund...eller en lang stund...før det er på tide å komme seg på bena igjen..
Liv
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar